OPPMERSOMHET OG TID poesi – 23/13 (Kp10) *Sigve Lauvaas

K. Herredsvela. Ill

38.

TID

Jeg kysser tiden

Og den forgår i havet, i strømmer av avgrunn.

Praktfulle stjerner blinker

Og brister i blant, som et hjerte

På danseføtter.

Tiden favner og bærer oss over jorden.

Vi seiler i lyset

Og kommer nærmere, nærmere

Den evige porten.

Vi seiler i en sky.

Jeg kysser den ene

Og fyller hjerte av tiden som strømmer forbi.

Jeg er reiseklar nå. Hver aften

Skriver jeg brev

At jeg kommer snart.

BLOMSTER

Min verden er ensom.

Mitt hjerte hviler på et fjell av gull

Som skinner i solen.

Som en blomst skinner mitt hjerte.

Jeg er rik og ung.

Hele livet er som en skute

Som tar meg med til andre siden.

Jeg speider etter land.

Og en engel møter meg der

Med blomster og kyss.

I flommen av harper

Synger blomstene kjære melodier.

Mine barn blir løftet i sky

Og følger meg som en stjerne i natten.

Et øye ser alt.

En engel har gjestet mitt hus.

Jeg er mer enn en blomst.

Ansiktet lyser og vitner om Gud.

Jeg bærer en ånd i mitt hjerte.

I kjærlighet ble jeg skapt.

Og jeg elsker ditt navn.

Jeg er din.

39.

GULL

Menneskene samler gull

Til sin alderdom.

De fyller sine hjerter med lengsel

Mens håret gråner.

De gløder på veien til jobben

Og har blikket festet på fremtidens hengekøye.

Men, hva hjelper det om skjønnheten er av gull

Når dørene er lukket

Og den rike sover i sin høye borg,

Mens den fattige leter etter smuler på veien

I den rike sine spor?

Da vil engelen gi nye krefter til mine søsken

Som sulter og fryser.

For gull er til ingen nytte, uten kjærlighet

De utstøtte og elendige.

Men da vil himmelens porter være åpne

For Per Hattemaker som for Salomo.

LYS

Jeg tenner mine lys over hele verden.

Det er stjerner som blinker for alle

I hjerte og sinn.

Dagens morgenlys fyller oss med fred

Så vi kan løpe lett på foten.

Selv om vinden blåser og regnet strømmer ned

Har vi erindring om lyset

Som frelser oss fra mørket og beveger oss

Til å se hverandre som søster og bror.

I den stille morgen våkner vi av fuglesang,

Og blomstene strekker seg opp

Og kysser vårt øye.

Vi er som engler iblant disse små

Uforglemmelige skapninger i naturen.

Alle mennesker skulle lyse som blomster i verden.

Da hadde vi fred på jord, og kunne synge

På veien til Jerusalem.

Lyset avslører forbrytelser og onde tanker

Og gir nytt liv til alle som tror.

40.

HJERTESLAG

Til toner av lys

Kommer voggesang,

Hvisking fra havet,

Ekko fra fjell.

Mors kjære toner

Følger meg, vekker meg.

Hjertet banker i veven

Mens regnet ler.

Hjerteslag er musikken.

Jeg lytter i natten.

I lyset er fuglene,

Og hvor er du?

LYTTER

Jeg lytter til fottrinn i parken

Og klapping av føtter

I den travle byen.

Jeg lytter og ser alt

Som speiler mitt øye.

Det knirker i golvet, i trappen.

Jeg legger meg ned.

Det er søndag i morgen

Og solbålet brenner,

Og hun som jeg elsker

Komme til frokost.

Jeg lytter til bildur

Og strekker meg ut gjennom glaset

Med øyner som speider,

Med hjerte som tikker.

Så var det et fly.

Og en blogger skriver:

Det er aldri for sent.

Det ringer i døren.

Jeg går med tøfler.

Min elskede kommer som vanlig,

Favner og kysser. Jeg lytter

Og lengter til alt mellom oss.

41.

STILLHET

Alene.

La meg være alene en stund

Så jeg kan hviske ut alle tankene

Som kverner og maler.

Mitt hjerte trenger hvile og fred.

Jeg samler krefter i stillheten

Og øver meg på de rette ordene.

Jeg vil være helt for meg selv

Og samle gullstøv fra stjerner,

Strekke meg etter krefter i rommet.

Jeg vil vokse i stillhet

Oppmuntre meg selv til å være

En virkelig venn.

Jeg vil lytte til tiden og barnet,

Og søke i det blå,

Lytte til himmelsk musikk

Og være meg selv, alene

Med et bankende hjerte for andre

Som strever i hemmelighet

Å få tilbake latteren.

Selv i jordskjelv vil jeg være alene

Og kjenne på bølgene,

Være i naturens vandrehall

Som et lite barn.

Jeg vil være alene, finne roen

Som gir styrke til sjelen,

Så jeg kan skrive ordene som blomstrer

Til alle årstider.

ROM

Stillheten kan aldri dø,

Rommet vil alltid være stort nok.

Ingen trenger å flytte, men noen må dø før tiden.

Livet har et snev av alvor.

Vi må være på vakt for troll og rovdyr,

Og kjenne på hemmeligheten i ordenes kraft.

Jeg gjemmer meg i teksten

Til jeg har skrevet ferdig,

Og kan krype ut av skallet.

GULLbok 1 - Lyrikk
http://sigvedikt.webs.com/

OPPMERSOMHET OG TID poesi – 23/13 (Kp9) *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela - Ill.

34.

Å LEVE

Det er utfordrende å leve.

Vi utsetter oss for mye prat

Og grenser blir sprengte.

Skyer glir forbi og kommer igjen

I nye formasjoner.

En ny dag er aldri den samme,

Og fjellet taler ikke samme språk

Til de etterlatte.

Hver får etter sitt hjerte.

Å leve er over vår evne.

Menneskene blir styrt av den ene

Som holder alt i sin hånd.

Uten denne oppdrift og fallskjerm

Ville vi vært alene, uten redskap

Til å komme i land.

Utallige mennesker nøyer seg med å leve

For seg selv og sine lyster.

Dessuten reiser de forbi grensen

Før tiden er fullbrakt.

Men kjærligheten holder oss våkne

Til å se og oppleve velsignelsen

Som løfter oss inn i det blå rommet

Hvor englene er.

EN ROLLE

Alle spiller en rolle på scenen.

Vi prøver å forestille oss

For hverandre, være litt mer enn Gud,

Noen ganger, trass feil og mangler.

Vi prøver å dirigere trafikken,

Men er sårbare og slokner

Som et utbrent lys.

Vi har masken på, og reiser med fly

For å komme hurtig frem

Til forestillingen, som vi er en del av.

Vi ønsker å være oppmerksomme,

Og viser kjærlighet til venner

Som omstendighetene flytter

Til en annen klode.

35.

ÅPNE ET ROM

Nye bygninger finner sin plass i terrenget.

Mange rom meisles ut

Og finner sin form i en vanskelig tid

Med stupbratte fjell,

Der uår, sult og krig utfolder seg

Et eller annet sted på kloden.

Vårt indre rom dekker alle sider i tilværelsen.

Livet er oppstykket og delt mellom oss

Som trekker pusten og vandrer i blinde

Mellom høye hus.

Åpne rom er ferdig tapetserte,

Klare for innflytting når tiden er inne

Og vi er komfortable med å flytte

Til en stille plett på jorden

Med hjelpemidler til å overleve strabasene

Enda noen år, før vinteren kommer

Med frostrier og hodeverk.

FJELL

Jeg banker på fjellet

Og spør om jeg kan komme inn.

Men fjellet har ingen dør.

Det er hermetisk lukket, som jern og stål.

Fjellet har ingen åndedrett,

Selv om det gir seg til kjenne

Hver dag i naturen.

Jeg er nysgjerrig på mineraler

Og har øye for gull og sølv i fjellet.

Men mine anstrengelser er til ingen nytte.

Fjellet lever i sin egen verden.

Vi må bare godta det,

Og fjellet viker ikke tilbake for noen.

Selv under ville stormer og tsunami

Er fjellet vår faste grunn.

Fjellet viser vei der vi helst vil vandre,

Og har vært en varde for folk flest gjennom tusen år.

Med smil og tårer løfter fjellet barnet, våre tanker,

Til en høyere bevissthet om rett og galt.

36.

VEIEN

Vi har en endeløs vei som skal tilbakelegges.

Vi skal gå skulder ved skulder det siste stykket.

Menneskene går over broer og fjell

Generasjon etter generasjon,

Og de blir begeistret av tonen fra det evige

Som måler oss som betydelige.

Tiden har brakt oss frem til målet

Og vi blir tatt imot.

Vi bøyer oss ved porten og stiller opp

For bildetaking.

Vi vandret i hundre år, og alt er blitt forandret.

Da vi var barn tenkte vi som barn i visdom.

Nå tenker vi som en hellig pilegrim fra ødemarken

I samtaler med engler og Gud

På veien til de levendes land.

SKJØNNHET

Ordet skjønnhet er uklart.

Selv om skjønnheten har vært i mitt øye,

Må jeg tenke på en annen skjønnhet

Som er over alle mennesker:

Godhet i kjærlighet.

Denne skjønnheten har en tone

Og en harmoni som minner om engler.

Det finnes nok engler på jorden,

Bare vi kunne se dem klart

Så de kunne vekke oss til visdom.

Ja, skjønnhet er både sannhet og visdom.

I disse ordene er kjærligheten gjemt.

Skjønnhet er ikke bare fasaden,

Men også signaler og ord fra vårt indre

Som vi gir til hverandre.

37.

NÆRHET

Alt er nært oss i denne verden,

Selv det fjerne Afrika

Får en fast plass i stuen vår.

Barmhjertighet er ikke det rette ordet

Når vi uavlatelig blir presset

Til å ta imot inntrykk.

Jeg vet ikke hva andre mener om nærhet,

Men jeg har oppdaget ganske tydelig

At å bry seg er et signal

Om å være i samme båt.

De som vet mye er kanskje ikke så vise,

Og har problemer med tid.

Og oppmerksomhet blir et fremmedord

For de som vil hjelpe.

Men hvert skritt vi tar er et bidrag

Til å komme den andre i møte.

Bare det ikke tar for lang tid, bare alt går greit

I trafikken til og fra.

At mange lever i frykt for politiet,

Eller andre som vil plage deres tro ut av kroppen,

Er et skjult fenomen i enkelte land.

Diktatoren har all makt til å ta liv, om nødvendig.

Men talent for lykke er ikke så farlig,

Bare en kan ha den for seg selv.

Ellers kan en jo dele med andre

Både kropp og hus.

De kloke bærer verdier i sitt hjerte,

Og fortjener medfølelse.

De materielle rikfolkene er nyttige

For land og folk så lenge hjulene går.

Alt skaper nærhet for unge og gamle.

Livet går i i lysets fart, det flyr.

Og veien ligger åpen til å møtes i et annet land,

Der solen aldri stuper.

OPPMERSOMHET OG TID poesi – 23/13 (Kp8) *Sigve Lauvaas

Kjellfrid Herredsvela - Ill.

29.

LYSET

Lyset blir grønt om våren,

Og jeg trekker meg opp i høyden

Til de velkjente fjellene

Hvor stiene er oppmerket

Gjennom tusen år.

Jeg sier adjø og reiser

Til de velkjente strendene,

Der lyset alltid vekker meg

Før bakeren åpner

Til velsmakende frokost

I hagen vår.

Lyset ligger som et teppe over landet

I dager og netter i nord

Og jager opp stemningen

Så turistene merker glede over livet

Som roper i kroppen

Som blomstrer nå.

DRØMMER

Jeg drømmer i tiden

Under blå himmel med sol

Som vinker til gras og trær

Og forvandler jorden.

Jeg drømmer om henne

Som aldri kom tilbake, og er alene

I ensomhet og gråter

Uten ord, uten kraft til å vekke døde,

Og reflekterer over mitt liv

Og de valg jeg må ta.

Det er akkurat som i trafikken.

Vi trenger å lære.

Jeg ble ikke født til å ta over,

Erobre de andre

Som ble født på samme vis

Med appetitt på livet.

Jeg er naken og ren og drømmer om tiden

Med henne som var som en engel

Og sovnet om kvelden

Og våknet et annet sted.

30.

OVERRASKET

Helt hjelpeløs

Med vidåpne øyner

Kommer jeg til jorden

Og oppdager et smil og en hånd

Som steller og varmer

Og fører meg frem til et vesentlig måltid

Når hungeren kaller og roper

Med armer og ben, og gråter

Og puster etter det som er viktig

Akkurat nå, denne melken som lyser

Av himmel og stjerner

Og kjærlighet.

Hjertet vibrerer

Og øynene senker sin maske

Til takk for det deilige måltid

Som pumper fra brystet

Til en hjelpeløs skapning på jorden

Som setter sitt avtrykk på innsiden

Og overrasker med uttrykk

Og kaller på latter og smil

Før ansiktet sovner for godt

Etter hundre år

I eksil og frihet.

EN GANG

En gang i tiden var jeg naken

Og himmelen var blå,

Vinden feiet gatene og åkeren bølget.

En gang var jeg et leketøy

Som ble kjørt fra sted til sted.

Nå skriker jeg i ensomhet

Og vil så gjerne ut.

En gang undret jeg over livet

Og alt som vokste fritt på jord.

Jeg undret meg over navlen

Og sovnet om kvelden til en drøm

Om å skape liv av ord

Som i den første tiden,

Uten lys og parabol.

31.

ET HJERTE

Et hjerte er mer enn et hjerte.

Det er livet som går,

Maskinen som arbeider

Og gir oss et levende håp.

Som en løvetann kommer vi tilbake.

Hvert sekund er en opplevelse

Av dimensjoner.

En ny fødsel er på gang.

I hvert hjerteslag er det håp,

En invitasjon om å bli med

Til det virkelige landet

Hvor porten er åpen.

Et hjerte ser himmelen vokse

Som barnet, som trær og blomster.

Og stjernene vokser

På den blå himmelen som bærer oss

Over alle stup

Og forteller i stillhet

Som en gammel bestemor.

SØVN

Du sover i rommet ved siden av meg

I rommet mitt,

Og jeg elsker deg over alt

Med en inderlig glød, med et ønske

Å se deg snart i en skinnende brudekjole

Over Peterskirken i Rom.

Jeg ønsker å se deg som før,

Og bader i dine drømmer hver natt.

Du har fanget en fisk

Og jeg mettes av alt du er. Bare du

Henfører meg til å se videre,

For jeg elsker deg over alt.

32.

SPILL

Jeg kan spille piano.

Kan du spille?

Dine søte fingrer spiller liv og lyst i rommet.

Du kan spille tango, svinge

Mellom sol og måne, være fri som fuglen.

Du behøver ingen undervisning.

Alt er innøvd, og jeg lytter.

Se, min elskede spiller også gitar,

Og har egne strenger, mange strenger.

Hele rommet vibrerer.

Og jeg reiser, løftes opp

Som ørkenfrø i vinden, løftes som en sol

Over bratte fjell.

Sammen kunne vi reise og spille

Over hele jorden, der luften er sval

Og naturen vakker, som i Edens hage.

Da var vi aldri ensomme mer,

Og kunne være barn som tørstet etter mer av alt

Som hjerte begjærte.

FJELL

Fast som et fjell, sier noen.

Fast som Dovre, der snøen kommer tidlig

Og vinteren er lang.

Vi kan måle verden i fjell eller stjerner.

Da kan vi se rikdommen.

Fjell er mer enn poesi.

Jeg vil kjøpe meg et fjell i Hattfjelldal

Som er høyere enn skuldrene dine,

Høyere enn pengesekken.

Og fjellet skal vokse inn i himmelen.

Det ville vært flott å ha et fjell å lene seg til,

Og lysende varder langs veien.

Fjell er mer enn poesi, mer enn vann og brød.

Det får oss til å se stjernene og Gud

Og vekker oss til ansvar.

33.

GLEM MEG

Legg ikke an på meg.

Jeg er gammel og trenger pleie.

Jeg trenger stillhet

Og en kopp kaffe av og til,

Og et stykke brød i ny og ne

Før de store ordene raser sammen.

Glem meg, tenk ikke mer på det

Som har vært mellom oss.

Og la beskjeden høres

Blant alle damer i fremmede land:

Legg ikke an på meg

Akkurat nå mens jeg skriver sangen

Om den røde rubin.

Legg ikke an på meg bare fordi jeg er vis.

Jeg kan også bake og drømme,

Og dikter til hverdag og fest for andre.

Men himmelen skal vite

At jeg holder meg til ordet om kjærlighet

Som den høyeste makt,

Helt til jeg stuper.

SÅNN ER DET

Jeg holder meg til det virkelige livet

Og veksler blikk med mange

Som lever videre i speilet,

Og i kjærlighetens stempelpute, som er hjertet

Som tikker og slår så vakkert

Som klokkene i Notre Dame.

Jeg holder meg til tiden som presser på

Og gir meg utsikt til alle følelsene

Og løfter meg opp av det jordiske

Til en åndelig sfære, hvor jeg kan være stille

Og tenke på den ene som har gitt meg alt.

Jeg har noen sekunder igjen til å virke

Som lege eller husmor, kjøre bil

Mellom de største byene i verden

Med åpne øyner for å sluke atmosfæren

Som stinker av kjærlighet og hat.

K. Herredsvela - Ill.

OPPMERSOMHET OG TID poesi – 23/13 (Kp7) *Sigve Lauvaas

K. Herredsvela - Ill Lys

26.

REISE

Jeg kan forsikre mine venner

At jeg reiser i trygge hender.
Jeg har los om bord.

Jeg vil reise til kjærlighetens rike

Og møte min elskede der

Mellom roser og trær.

Jeg vil vandre i frukthagen dagen lang,

Og være et vitne for alle

Jeg møter på veien.

Jeg vil så, og høste det modne korn.

Jeg vil være til stede

Og velsigne mine søsken.

Jeg vil reise i lyset fra Israel,

Og møte min elskede i verdens vrimmel

Som en utkåret brud.

TEMPEL

Mitt tempel har ikke tak,

Ikke vegger, sier Herren.

Mitt tempel er over hele jorden

Der menneskene bor.

Om våre kropper svikter,

Er tempelporten åpen,

Og vi kan komme inn til herligheten,

Til englene og Gud.

Om verden forgår, er vi over alt

I et høyere tempel,

Mellom stjerner og hellige kvinner og menn

Som har flyttet før.

Mitt tempel er ikke av sølv eller gull,

Men av ånd og kraft, sier Herren.

Og alle som vil kan få komme inn

Til fest for den nye dagen.

27. 

SNØ

Det snør i dag.

Det blomstrer i Judea og Samaria.

Det snør i det høye nord

Og menneskene kryper langs veiene.

Og ulvene kommer over grensen,

Og livet blir vanskelig.

Det snør sent og tidlig, flere meter

Mellom sultne naboer

Som ikke får giftet seg.

Kontakten blir brutt som i krigens dager,

Og brøytebilen kommer ikke frem

Før det er for sent.

Noen reiser til Syden om vinteren.

Da kan det bare snø, bare fuglene får mat.

Kjærligheten kan klare seg,

Selv i det kalde nord.

Menneskene er innbitt forelsket

I dette landet.

LYS

Om jeg var et lys som aldri sloknet,

Ville jeg vært synlig lenge.

Men når hjerte strever

Og lykken seiler sin egen sjø,

Kan lyset slokne.

Hadde jeg vært et lys som sloknet,

Hadde jeg ikke visst om noe annet.

Da var jeg hodeløs, uten mening og håp.

Men heldigvis kan isen smelte,

Og menneskene kan få vinger.

Gamle og syke blir oppmerksomme

På mysteriet i Jesu navn.

Mange blir helbredet, og kan gå videre

Som lys og kraft i verden.

Tiden har ikke tapt sitt ansikt.

Vi er en del av lyset, så lenge vi tror

På kjærligheten

Med et åpent hjerte.

28.

JEG SER

Jeg ser grådige mennesker

Og andre som nesten ikke er synlige.

Barn er som greiner på treet.

Noen strutter av glede,

Andre visner fort.

Jeg ser noen plukker tid

Og går i dvale når det mørkner.

De spiser frukt og bær og korn,

Og takker for maten.

Men snart er det høst i himmelen,

Og englene får det travelt.

Men når frukten faller til jorden,

Er det ikke lenge før villdyret kommer

Og forsyner seg av grøden.

Jeg ser noen som er nesten nakne

Og vekker begjær.

De har meninger det står respekt av.

De venter på en forandring

Av epleplukkingen.

SAMMEN

Noen vil bygge broer mellom

Mørke og lys, sort og hvit.

De vil forsone verden med en høyere dimensjon,

Så fattigdommen kan opphøre

Og menneskene kan finne fred på jord.

Og grensene må bli markedsplasser

Med blomster og korn.

Broer over myr og hav vil berøre alle

Til et nærmere forhold.

Og søsken kan møtes over grensen, som i drømmer,

Og finner hverandre i lyset av en stjerne.

Ja, en dag kan vi være sammen om alt

Og forsone oss med vann og brød,

Og leve i kjærlighet for hverandre og vår neste,

Bare vi lukker øynene opp

Og tar imot budskapet.

K. Herredsvela- Ill