 |
| K.Herredsvela - Ill. |
34.
Å
LEVE
Det
er utfordrende å leve.
Vi
utsetter oss for mye prat
Og
grenser blir sprengte.
Skyer
glir forbi og kommer igjen
I
nye formasjoner.
En
ny dag er aldri den samme,
Og
fjellet taler ikke samme språk
Til
de etterlatte.
Hver
får etter sitt hjerte.
Å
leve er over vår evne.
Menneskene
blir styrt av den ene
Som
holder alt i sin hånd.
Uten
denne oppdrift og fallskjerm
Ville
vi vært alene, uten redskap
Til
å komme i land.
Utallige
mennesker nøyer seg med å leve
For
seg selv og sine lyster.
Dessuten
reiser de forbi grensen
Før
tiden er fullbrakt.
Men
kjærligheten holder oss våkne
Til
å se og oppleve velsignelsen
Som
løfter oss inn i det blå rommet
Hvor
englene er.
EN
ROLLE
Alle
spiller en rolle på scenen.
Vi
prøver å forestille oss
For
hverandre, være litt mer enn Gud,
Noen
ganger, trass feil og mangler.
Vi
prøver å dirigere trafikken,
Men
er sårbare og slokner
Som
et utbrent lys.
Vi
har masken på, og reiser med fly
For
å komme hurtig frem
Til
forestillingen, som vi er en del av.
Vi
ønsker å være oppmerksomme,
Og
viser kjærlighet til venner
Som
omstendighetene flytter
Til
en annen klode.
35.
ÅPNE
ET ROM
Nye
bygninger finner sin plass i terrenget.
Mange
rom meisles ut
Og
finner sin form i en vanskelig tid
Med
stupbratte fjell,
Der
uår, sult og krig utfolder seg
Et
eller annet sted på kloden.
Vårt
indre rom dekker alle sider i tilværelsen.
Livet
er oppstykket og delt mellom oss
Som
trekker pusten og vandrer i blinde
Mellom
høye hus.
Åpne
rom er ferdig tapetserte,
Klare
for innflytting når tiden er inne
Og
vi er komfortable med å flytte
Til
en stille plett på jorden
Med
hjelpemidler til å overleve strabasene
Enda
noen år, før vinteren kommer
Med
frostrier og hodeverk.
FJELL
Jeg
banker på fjellet
Og
spør om jeg kan komme inn.
Men
fjellet har ingen dør.
Det
er hermetisk lukket, som jern og stål.
Fjellet
har ingen åndedrett,
Selv
om det gir seg til kjenne
Hver
dag i naturen.
Jeg
er nysgjerrig på mineraler
Og
har øye for gull og sølv i fjellet.
Men
mine anstrengelser er til ingen nytte.
Fjellet
lever i sin egen verden.
Vi
må bare godta det,
Og
fjellet viker ikke tilbake for noen.
Selv
under ville stormer og tsunami
Er
fjellet vår faste grunn.
Fjellet
viser vei der vi helst vil vandre,
Og
har vært en varde for folk flest gjennom tusen år.
Med
smil og tårer løfter fjellet barnet, våre tanker,
Til
en høyere bevissthet om rett og galt.
36.
VEIEN
Vi
har en endeløs vei som skal tilbakelegges.
Vi
skal gå skulder ved skulder det siste stykket.
Menneskene
går over broer og fjell
Generasjon
etter generasjon,
Og
de blir begeistret av tonen fra det evige
Som
måler oss som betydelige.
Tiden
har brakt oss frem til målet
Og
vi blir tatt imot.
Vi
bøyer oss ved porten og stiller opp
For
bildetaking.
Vi
vandret i hundre år, og alt er blitt forandret.
Da
vi var barn tenkte vi som barn i visdom.
Nå
tenker vi som en hellig pilegrim fra ødemarken
I
samtaler med engler og Gud
På
veien til de levendes land.
SKJØNNHET
Ordet
skjønnhet er uklart.
Selv
om skjønnheten har vært i mitt øye,
Må
jeg tenke på en annen skjønnhet
Som
er over alle mennesker:
Godhet
i kjærlighet.
Denne
skjønnheten har en tone
Og
en harmoni som minner om engler.
Det
finnes nok engler på jorden,
Bare
vi kunne se dem klart
Så
de kunne vekke oss til visdom.
Ja,
skjønnhet er både sannhet og visdom.
I
disse ordene er kjærligheten gjemt.
Skjønnhet
er ikke bare fasaden,
Men
også signaler og ord fra vårt indre
Som
vi gir til hverandre.
37.
NÆRHET
Alt
er nært oss i denne verden,
Selv
det fjerne Afrika
Får
en fast plass i stuen vår.
Barmhjertighet
er ikke det rette ordet
Når
vi uavlatelig blir presset
Til
å ta imot inntrykk.
Jeg
vet ikke hva andre mener om nærhet,
Men
jeg har oppdaget ganske tydelig
At
å bry seg er et signal
Om
å være i samme båt.
De
som vet mye er kanskje ikke så vise,
Og
har problemer med tid.
Og
oppmerksomhet blir et fremmedord
For
de som vil hjelpe.
Men
hvert skritt vi tar er et bidrag
Til
å komme den andre i møte.
Bare
det ikke tar for lang tid, bare alt går greit
I
trafikken til og fra.
At
mange lever i frykt for politiet,
Eller
andre som vil plage deres tro ut av kroppen,
Er
et skjult fenomen i enkelte land.
Diktatoren
har all makt til å ta liv, om nødvendig.
Men
talent for lykke er ikke så farlig,
Bare
en kan ha den for seg selv.
Ellers
kan en jo dele med andre
Både
kropp og hus.
De
kloke bærer verdier i sitt hjerte,
Og
fortjener medfølelse.
De
materielle rikfolkene er nyttige
For
land og folk så lenge hjulene går.
Alt
skaper nærhet for unge og gamle.
Livet
går i i lysets fart, det flyr.
Og
veien ligger åpen til å møtes i et annet land,
Der
solen aldri stuper.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar