OPPMERSOMHET OG TID poesi – 23/13 (Kp2) *Sigve Lauvaas

Ill.bilde-1

5.

SMYKKE

Jeg vil ikke smykke meg av dyre ord.

Andre kan skjule sitt ansikt i sjalet.

Jeg bærer mitt hode med evige tanker.

Jeg begynner å drømme.

Mitt navn er i lyset.

Velsignet er barnet, velsignet er moren.

Jeg gråter ved krybben

Og takker min skaper.

Jeg spør deg, min eneste,

Tal når jeg sover, gi meg en ånd

Så jeg stiger i lyset.

Lær meg din sannhet, lær meg å lytte.

Jeg vil ikke krangle om gull eller sølv.

Gi meg en hånd og følg meg på veien,

Så jeg kan leve,

Så får jeg min lønn.

DAGEN

Når dagen kommer

Er begjæret mitt tilbake,

Da ser jeg alle jeg kjente før

Med en inderlig bønn om å leve

I nærhet til lyset.

Jeg klarer meg bra, men speider i blinde

Etter den ene som vandrer i fjellet

Og søker en stjerne.

Jeg føler dagen som favner mitt hjerte

Og føler lyset som kommer og går.

Når månen blinker er jeg tilbake

Og skatter den ene som gav meg alt.

Jeg fyller mitt kar av dråper fra kilden

Og gir til de fattige dagen som kommer,

Med et inderlig ønske å finne lyset

Som opplyser verden

Med visdom og fred.

6.

TEGNING

Jeg tegner deg

Fra den tiden du var her.

Jeg tegner en kvinne

Med blågråe øyner som lyser

Og danser i vind med en einer.

Og hoftene svinger

Og håret er selskap og glede i natten.

Min elskede kommer med musikk,

Med en tone av Grieg

Til stasjonen og sier: Velkommen.

Og jeg kommer som alltid

Til et heftig selskap,

Til skjønnheten på papiret.

Jeg maler og former de deiligste former

Og stiger i skyer og tenker på Gud.

Så vakkert du skapte den ene

Som fyller mitt hjerte til tårer.

Og jeg blir så rik av å være til stede

Og måle og veie en virkelig kvinne

Med visdom og ære,

Og uten svik.

MUSIKK

Jazz eller blues.

Jeg er ikke sikker på dette og tenker

På skjønne roser, og nellik fra havet.

En øy stikker opp

Og uttrykker en kvinne med bryster,

Med alt som en kvinne skal ha.

Det skal svinge. Og glassene svinger,

Og kvelden er vakker med lys

Og en duft fra det fjerne.

Min eneste kommer, og svinger og ler.

Det er noe som skjer. Hun skal videre,

Våger å skåle, og vipper med hoften

Og synger i stemmen en ny melodi om å elske.

Det greier den vågale kvinnen

Som strømmer imot meg og smiler som stjerner.

Så knytter hun tonen til Per.

7.

HØRER

Jeg hører noen synger:

Ta meg opp i april. La meg fly

Til en vakker øy i havet.

Jeg hører i dag som for førti år siden

En jente som vil være ung

Og bruser med kjærtegn

Og kommer for sent til toget.

Den natten kom månen, og hjertet banket,

Og veien var kort til min hybel.

Vi snakket så varmt om å vinne,

Ta hanskene på for å løfte

Det mørke og syke, og fly i det blå

Som to elskede

Med de strenger vi har,

Med vår kropp og vår sjel

Til en underlig dag bak fasaden i rommet

Med engler og Gud.

VENNER

Vi er hjertevenner,

Og sommeren er så altfor kort.

Vi er unge og kommer med uskyld,

Med fletter i håret,

Og banker på ungdommens port.

Vi vil høre og se, oppdage en stjerne

Bak gardinet i blått, være til

Som en solstråle, kjærtegne verden

Som strever med uår og krig.

Vi er gamle venner og lever i sannhet

Som foreldrene gjorde, i lyset,

Og smykker vårt hode med visdom

Og evighetstanker og kjærlighet.

Vi er venner til døden, og puster mot stupet,

Forelsker oss begge, velsigner barnet.

Vi strever med helsen og lengter tilbake

Til ungdommens breddfulle hus.

8.

JEG VET

Det er ingen trussel å tenke.

Jeg vet det er bra å få leve i fred.

De sårbare barna forstår når jeg sier,

Spar havet for villdyr,

Spar verden for troll.

Jeg vet om selvmord

Blant norske soldater.

De andre har frykt for å miste en venn.

Privatlivet knuges og pines og plages,

Og bonden vet knapt hvem som eier jorden.

Åkeren blir ikke til av seg selv.

Jeg vet om en kunstner som maler et alter

Og fletter en korg

Til minne om Moses.

Jeg vet en poet som skriver i blinde

Og føler og drømmer

Om hvem det skal være.

Kastanjen vil strekke sin kropp og hilse,

Velkommen til oss.

Og høststormen kommer. Vi ber å få hvile

I dvale for vintrenes og urgamle frost.

Så våkner vi opp i mars med en kvinne,

Et mesterverk

Fra det virkelige livet.

Historien om henne og han

Går gjennom alt.

Jeg vet denne skjønnhet, en time fra havet.

Hun står og skuer - båten som dro.

En snøugle våker, og månen er fager.

Jeg sparker i sanden, og lytter til stemmer:
En gullring for to er den sikreste gave.

Og opp skal vi stige, vi flyr ifra jord.