OPPMERSOMHET OG TID poesi – 23/13 (Kp1) *Sigve Lauvaas

JEG LEVER

Jeg vil leve

Og henger ikke etter noen,

Men lytter til alle

Og er rastløs på bunnen.

De som går forbi skulle bare visst

Hvor glad jeg er.

Hele livet er fullt med glede

Som bobler og sprenger

Mitt ømme hjerte.

Jeg er nysgjerrig på alt

Hva som skjer i rommet, -

Om horisonten er lys eller mørk,

Om livet i dag er en hyggelig reise

Så vi kan treffes på ballet

Til lykke og fest.

Jeg er oppmerksom på dager

Og trafikken som strømmer forbi.

Med fornøyelse ser jeg min kjære,

Et speil av en dronning,

Mens bølgene hvisker navnet og blinker

I måne og stjerner, i himmelens hjul.

Min svarte tvilling tier og nikker.

Jeg lover å elske med bankende hjerte

Til livet blir klippet og lysene slokner.

Jeg lover å være den første og siste,

Og fortsetter reisen med ord i en flamme

Som gnistrer og taler til unge og gamle,

Til alle som lever med åpne dører

Og lytter til stemmen som roper fra fjellet:

Et ja er et ja. Vi skal leve sammen: -

Til døden skiller oss ad.

Tilværelsen favner min kropp, der jeg vandrer

Med tente lanterner for åpen scene.

Og korrespondentene kommer med nyhetsjournaler

Fra en verden med briller og krutt.

Og radiostemmen blir god som et smil

Når Einar Lunde gir lyd, et ekko med håp  

Fra sult katastrofer og krig.  

Oppmerksomt går jeg med antenner og lys,

Likevel kommer jeg ikke innfor porten,  

Bak forhenget, der noen puster ut for siste gang

Og går glipp av det nye sykehuset,

Som skal ruve som et fyrtårn

I nattemørke i byen vår.

Jeg lever i vinden, og samtaler

Med ydmykhet og begjær til en underlig nellik.

Jeg lever i dag, og alt den gir meg er frihet å elske.

Mens toner fra slekten fyller mitt hjerte,

Bygger jeg broer og håp for fremtidens evige armer

Som løfter meg høyt over skyer og tak.

2. 

KIRKEGÅRDEN

Jeg går aldri glipp av kirkegårdene

Som har et langvarig budsjett.

Og sol og måne fratar ingen sine rettigheter

Å finne sin plass i samfunnet

Før nedtellingen blir åpenbart

Mens årstidene sniker seg forbi.

Jeg samler på minner,

Og vet disse vil bli hermetisert i mold

Før eller siden, mens klokkene kimer

Og ingen tar til motmæle,

For ingen har mer å si.

Rester av alt ligger igjen i urnen

Hvor blomstene skal vokse.
Jeg har en bitter erfaring med kirkegårder

For rikfolk, og vinterfugler

Som ikke klarte frostrøyken og kollapset

Som en gammel bil.

Her skal jeg sette mine spor

Og være synlig lenge etter sengetid.

Det er enkelt å være døråpner

Når en er ferdig med løpet.

Da kan en bare ta imot med samme språk

Og heve stemmen som en lyspære

I en evig ruin.

ALT

Alt har sin del i det uendelige,

Som favner vårt synsfelt

Og tar vare på våre merkverdige liv

Som blir meislet frem i dagen.

Alt er en del av oss, som en bror

Som beveger seg frem i håpets ånd,

Der vi samles og elsker livet.

3.

SNART

Snart, om ikke lenge

Tørker vi våre tårer av.

Og draken vi skal reise i

Er sydd og ferdig som et dikt

Til kongebryllup eller ball.

Snart kan vi se i sky

En engel av det gode slag,

Som vinker oss velkommen inn

Til lek og moro, sang og spill

Til solen stråler himmelen

En ny og vakker pinsedag.

EN DØR

Døren er stengt,

Den er stum av skrekk

Og lener seg inn mot en plankevegg.

Og lenket til livet går gutten en tur

Og tenker på døren som stenger og snur.

Så edel en tresort, så fin en hank.

Tenk dette er døren til Norges bank.

Her ligger penger fra tider og år

Og sylter i lake fra havet i vest.

Litt olje i lampen, et øye på skrå

Gir glimt til en fremtid

For alle små.

4.

LILLE ROSE

Lille rose, mitt edle dikt.

Du stråler så smukt fra ditt leie.

Du er som en skjønn liten sommerfugl

Og kommer imot meg, og kysser mitt øye.

Jeg ser deg, du ser meg, og begge er ekte,

Fortvilet av kjærtegn til rimfrosten kommer

Og knekker vår nakke, og roper vårt navn,

Mens månen er åpen for engler i sikte

Som synger i fjellet, og gir oss det beste

Spiller konvaller og roser i hagen

Til toner av Grieg, Mozart og Vagner.

Det gir oss et kikk om å elske og ære

Barnet i krybben som gav oss seier

Og livet vi lever på ryddige veier.

SI DET

Si det bare, du.

Alt som skal sies må komme frem,

Begjær eller hat.

Få det ut.

Rensk opp ditt gamle kar

Og bli fri.

Vær ikke slave av gamle synder.

Stå frem i lyset

Så alle kan se deg

Og favne ditt nyfødte smil.

Du er ny, og du elsker igjen

Dette landet.

Og speilet av henne og han

Vekker de andre med kraft.

De får oss til å se at vi kan, viss vi vil.

Så feirer vi jul med et nyfødt barn,

Og skriver navnet.

Min frelser gir håp, og styrker min tro.

Jeg skal få leve.

Og du er min kjærlighet,

Elskede mysterium.

Se også:

• Skapende ord, Levende lys (D
• GULLbok 1 - Dikt *08