OPPMERSOMHET OG TID poesi – 23/13 (Kp5) *Sigve Lauvaas

Tre lyser av høst - K. Herredsvela

14.

FREMMEDE

De komme r med buss eller fly

Og vil bygge og bo.

De er på butikken en kveld,

Og jeg møter dem snart på døren.

De vil inn, finne venner

Og noe å klynge seg til.

De har håp om å leve i fred.

Uten et ord setter de seg i trikken

Eller finner en plass på bussen.

Mens noen åpner sitt hjerte,

Går andre forbi med en mine av hat.

De har ikke noe å gi,

Men vi kan elske dem likevel

Til å vokse, og være seg selv.

Vi ble alle født i et fremmed land,

Men noen tok seg av oss

Og gav oss et smil og en hånd.

Vi kan leve. Vi lever en stakket stund

Mellom graver og høye hus.

De fremmede finner en glassdør,

Og heisen går opp til Gud.

I høyden er livet et øyeblikk.

Det lyser av blinkende stjerner.

Alle skal videre, bak skyer og speil.

Når butikkene stenger og tiden står,

Er vi ferdige til å reise vår vei

Til en usminket himmel i åpen båt,

Mine venner og jeg.

DIKT

Et flyktig dikt om hverandre,

Uten ord om de fremmede.

Uten en mine sitter vi i hagen til en elskelig mann,

Og biler går åndsfraværene fra by til by med varer.

Jeg dikten en glassdør med heis og uendelig mange rom.

Her lever de rike i dag, som vil sole seg litt

Før det som skjer må skje mellom mennesker på jord,

At hver går til sitt, at alle må dø en dag.

15.

NÅ

Jeg går nedoverbakke

Og begynner å finne meg selv

I en grønn åker.

Jeg skal videre, selv om jeg vet

Det går nedover.

Til slutt er det bare noen spor igjen.

Men åkeren skal modnes til høsten

Og jeg er et frø for vinden

Som suser over hustakene og høye fjell

Til en fredet plett.

Der sitter min gudmor og vipper med stolen

Og venter en gjest.

Jeg baner meg vei gjennom stormen

Og møter venner i horisonten.

Klokken tikker mot elleve, og solen går ned

Med tente lanterner.

Jeg er ensom i kveld, og flyr i det blå

Gjennom skogen og dalen

Til grønnkledde vidder.

Mitt Jæren, mitt Jæren. Jeg kommer nå

Med ryggsekk og mange minner.

Jeg stanser ved bålet og puster ut.

Her vil jeg hvile, og fylle mitt bryst

Med kraft fra evige kilder,

Og skrive navnet på steinen med gull

Før iskalde skjelvinger trekker meg ned

Som lynet fra klare himmel.

ØYET

Øyet rekker ikke bort.
Jeg ville gjerne se, men måtte høflig vike.

Hvert øyeblikk er som tusen år.
Jeg lever som i blinde.

Alt bortenfor er skjult.

Min skatt er gjemt som gull og sølv i fjell.

Mitt øye svekkes på min vei,

Og snart er mørket inne.

16.

DØD

Jeg kan ikke tale om døden.

Jeg kjenner ikke veien dit, er ikke med

På dansen i natten, der villdyret brøler.

Jeg vil frem bak gardinet

Og vise min sykkel, min nye bil og mitt hus.

Jeg lever og tar meg til rette

I butikken, i gaten.

Mitt barn kan følge meg hjem

Og låse meg inn og ut.

Jeg er ikke død, og lever med rette

Og tegner og maler, og skriver vers,

Og rører en kake, eller noe å spise for andre

Som trenger litt hjelp.

Jeg er modig og oppmuntrer noen jeg kjenner

Før den ene slår bryteren av

Og jeg må flytte i hast.

REGN

Det syder av regn.

Det er helt sikkert regn i morgen

Og overmorgen. Og kjolen henger til tørk,

Og jeg skal besøke en gammel venninne

Før hun flytter for godt.

Det regner i dag. Det prikker på taket

Og fyller mitt gamle krus i parken,

Der eldre får sitte i fred.

Det regner på jorden som lever og sprudler

Av tusenvis grasstrå og høyreiste trær.

Det andre får også plass i naturen.

Jeg nevner min nabo. Hun vever

Et nydelig teppe til kirken.

Og regnet får regne så lenge det vil.

Hun har nok å gjøre.

Jeg tenker, vi kunne blitte venner en dag.

Nå er de for sent.

17.

RIM I STAVANGER

Alt rimer.

Vinteren har lagt sitt sjal over huset,

Og tunet er hvitt som en gammel enke.

Jeg går oppslukt til postkassen,

Leser og brenner.

Jeg kan ikke svare for alt som hender.

Verden er farlig, og verden er delt

Mellom naboer, venner,

Og alle de andre som ikke vil ha fred.

Det er sørgelige greier.

Jeg banker på døren til faster Grete,

Hun bor i Stavanger, og trenger besøk.

Det er høst eller vinter, hun fyrer i ovnen,

Og sier: kom inn, som de gjorde før.

Jeg går opp trappen med appelsiner.

En julepresang og en hilsen fra mor.

Så kom snøen i november

Og dekket alle gravene.

Det rimer på ruten,

Og noen roper i frostrøyken:
Gi meg litt varme, gi meg et smil før jeg dør.

Med blomster i vinduet forteller du verden

At her er det hjerterom

For alle som fryser der ute.

Og frosten kommer med engler i pipen,

Små hvite krystaller, og isrosetter.

Det er vinter i Stavanger i dag,

Og jeg går barbeint fra hus til hus

Og spør etter Gud

Som skaper rim og is, og snø.

En sier, gå hjem til dine egne, gå hjem.

Og døren blir lukket hardt.

Så vandrer jeg i ørske for siste gang

Opp til berget, og ned i skyggenes dal,

Der ingen kommer igjen

Før neste vår.

18.

VÆRE

Finne et sted å sette sin fot,

Være til under stjerner og måne,

Gå i det grønne,

Lytte til stemmer dag og natt,

Det var det jeg så gjerne ville.

Jeg er fri til å leve i dag, røre min fot

Over fjell, over dal,

Kjenne på stillheten i rommet.

Jeg vil være en lysning i skogen,

En hjelpende hånd,

Et smil til de andre som vandrer.

Jeg vil gi av min ånd så lenge jeg kan

Og være et fyrtårn i verden.

Tiden har rørt meg.

Jeg tynges av alder som en gammel furu.

Når tiden kommer igjen skal treet hugges,

Og jeg må finne et annet sted

Å sette min fot.

Til det siste vil jeg være en fugl, over alt.

Jeg vil søke selskap med venner,

Og komme hjem til et hus med sjel

Som venter forpleining og varme.

Jeg vil være meg selv, og gløde for ordets kraft

Som kan vekke opp døde.

Jeg vil være fri,

Og gå i det grønne til jeg stuper.

LYKKELIG

Lykkelig, overnaturlig, magisk

Er dette livet, denne kjærligheten

Som overgår stjerner.

Min tid er en gyllen ring. Jeg er stum

Av beundring. Jeg lever i alt,

Jeg er til som en brikke på kartet

Som alle må gå for å komme hjem.

Jeg er lykkelig nå som kan være meg selv

Og tenke på den ene

Og favne min gamle gitar til en lykkelig sang

Om kjærlighet.

19.

MITT LIV

Bak gardinene sitter en kvinne.

Det er jeg og du.

Vi holder hverandre, og synger,

Og møtes i favntak, og utstrakte hender.

Alt omfatter mitt liv.

Det er nå det gjelder å komme

Nærmere seg selv.

Det endeløse blikket bekrefter oss to

Med en nærhet av glede.

Vil du gi meg en hånd, sier jeg.

Og hun smiler forsiktig.

Og engelen kommer i møte med tårer

Og løfter min sjel.

Jeg er rik.

Det stråler av roser i rommet.

Mitt hjerte ligger i ditt hjerte

Som vekker min ånd.

Et menneske beveger verden med ord

Som er festet til livet, her og nå.

Og lyskransen gjelder for alle.

Det er kjærlighet.

FJELL

Fjern dette fjellet.

Det stritter imot. Fjern tårnet med makt

Så jeg kan se morgenlyset.

Hent verden frem. Gi meg utsikt

Til fremmede riker og land.

Her er ingen forskjell på folk

Som vil videre.

Tenk om alt var åpenbart, synlig og godt,

Som i skapelsens morgen.

Tenk om ingenting stengte for henne og han

Som gjerne ville bli ett i et åpent rom,

Under måne og sol.

Da var fjellene borte og himmelen blå

Over hele vår vidstrakte jord.

  

Fjern dette fjellet, så jeg kan se

Hele veien til Paradis.

La meg få drømme og leve nå

Og skrive mitt liv på vers.

La blomstene visne når tiden gir bud

Om vinterens iskalde hånd.

La alle folk finne varme og kraft

I kjærlighet, ord og ånd.

20. 

KILDE

Hvem drikker mine ord

Som fra en kilde?

Hvem ser lyset fra min kropp?

Det er forskjell på lys i mørket,

Det er forskjell på kraften

Som farer gjennom mitt bryst.

Jeg er fri til å drikke av andre

Som gir av seg selv.

Vi har kilden i ordet, i livet

Som sprudler og ler.

Vi er til i en underlig verden

Med blomster og fugler.

Men i begynnelsen var det bare oss to.

Adam og Eva drikker levende vann

Og får melketenner.

Jeg glemmer å be om et kyss før jeg reiser.

Blomstene visner, men jeg har et håp

Om å komme tilbake til kilden,

Til mine egne som venter med brød og vin

Ved hanegal i morgenlys.

ORD

Ordene som sies med leppene

Kommer ikke alltid fra det indre rommet,

Der dønningene møtes og slipes.

Ordene vekker meg, og former meg

Som en stein ved havets bredd.

Ordene skriker og synger, og kan forvirre et menneske

Som ikke har evnen til å være seg selv.